Mål med studien

Å evaluere munnhelsestatus hos sykehjembeboere i Akershus fylke, og å samle informasjon om og evaluere organisatoriske og arbeidsrelaterte spørsmål i forhold til munnpleie blant de som forestår tannhelsearbeidet blant sykehjembeboere.

Materiale og metoder

Resultater

I Akershus fylke var det i 2018 ca. 50 sykehjem med nok beboere til å inkluderes i undersøkelsen. Tretti-seks sykehjem valgte å bli med på undersøkelsen. Et fåtall svarte ikke på henvendelsen vår, mens resten enten ikke ønsket å delta eller var for spesielle beboere – for eksempel beboere med uttalt grad av demens.

I hvert av de 36 deltagende sykehjemmene ble 10 tilfeldig utvalgte beboere undersøkt, men fordi to beboere ikke ønsket å la seg undersøke (uansett grunn), og én ønsket å avbryte undersøkelsen underveis (uansett grunn) gjennomgikk 357 beboere undersøkelsen i sin helhet. Av disse var 251 (70,3%) kvinner og 106 (29,7%) menn. Aldersfordelingen av beboere er vist i tabell 1. Over 80% av beboerne var 75 år eller eldre.

Ti prosent av beboerne ble undersøkt i tannlegestol, 74 % ble undersøkt i lene - eller rullestol, mens 15% sittende eller liggende i seng (tabell 1)

Diskusjon

Denne undersøkelsen ble gjennomført i sykehjem i Akershus fylke, som nå er en del av Viken. Generalisering av funnene til de øvrige fylker må derfor gjøres med forsiktighet.

Funnene viste at det var få beboere som hadde smerter eller ubehag, ble diagnostisert med munntørrhet eller hadde diagnostiserbare slimhinneforandringer. Undersøkelsespersonenes opplevelse av beboers «dårlig ånde» var heller ikke alarmerende.

En relativt høy andel av beboere hadde en eller flere manglende tenner fra og med 2. premolar til 2. premolar i begge kjever. Dette anses som tilstrekkelig funksjonell tannrekke av WHO [24]. Som ikke-funksjonelle tenner definerte denne undersøkelsen større frakturer og alvorlig mobilitet som hadde etterlatt en tann uten tyggeeffekt. Kun et fåtall hadde helproteser i en eller begge kjever (22%), og et neglisjerbart antall hadde implantaterstatninger, enten på tann-nivå eller som forankring for dekkprotese. Manglende tenner kan være et personlig problem for den enkelte eller vil kunne medføre redusert evne til tygging.

Munnhygienen var gjennomgående utilstrekkelig, selv om noen fikk hjelp til daglig munnstell. Til tross for at karies/rotkaries ble forsøkt diagnostisert er dette ikke rapportert fordi undersøkelsesforholdene var så utfordrende at slike tilstander ble oversett (bortsett fra grave tilfeller). Som vist i tabell 1 ble undersøkelsen oftest gjennomført med beboer sittende i rullestol eller annen stol.

Svært få sykehjem hadde tannlegekontor til disposisjon, mens samtlige hadde egne dedikerte rom til fotpleie. I samtlige tilfeller der beboer ikke ble undersøkt i tannlegestol, var lysforholdene svært utfordrende. Undersøkelsesteamene brukte hodelykter som en i teamet holdt i hånden og lyste inn i munnen på beboer. Arbeidsstillingene var utfordrende da undersøker ofte satt på kne foran beboer, eller måtte stå krumbøyd over en rullestol eller annen stol/seng.

Konsekvensen av utilstrekkelig munnhygiene er kjent. Alle orale lidelser fra karies til periodontitt og slimhinnelidelser er påvirket av dette. Ikke minst fordi mange av beboerne hadde en varierende grad av munntørrhet. Det merkeligste var at gingivas tilstand var gjennomgående klinisk god til tross for utilstrekkelig munnhygiene. Dette kan komme av at beboer hadde adaptert seg til den økende mikrobielle belastning forbundet med kontinuerlig belegg på tennene, et hypotetisk fenomen som er lite belyst i litteraturen.

DOT har i dag ansvaret for tannhelsetilbudet til institusjonsbeboere. Dekningsgraden er imidlertid lav, og den varierer mye mellom fylker. For eksempel, i fylket med best dekning (Vestfold og Telemark) fikk 99,9% av beboerne tilsyn i 2020 [25]. Andelen i fylket med dårligst dekning (Oslo) var 48,8%. På landsbasis fikk 68,3% av beboerne tilsyn i 2020. Andelen som ble undersøkt og behandlet var lavere – på landsbasis 42,4%. Her var andelen høyest i Vestland fylke (55,9%) og lavest i Møre og Romsdal (28,0%). [25]

Tilsynsbegrepet, slik det er definert av Statistisk sentralbyrå (SSB), innebærer at pasientene har fått opplæring i forebyggende tiltak, men ikke at de har fått regelmessig hjelp til munnstell av tannhelsepersonell [25]. Siden disse pasientene har begrenset evne til å utføre munnstell selv, har opplæring i seg selv begrenset verdi, noe våre resultater underbygger. Munnhygienen hos pasientene i denne studien var ikke tilfredsstillende. Institusjonsbeboerne bør ha daglige munnhygienerutiner. Det er ikke å forvente at sykehjempersonalet skal kunne gjøre dette riktig og systematisk. En mulighet er å gi ansvaret til en spesielt utdannet hjelpepleier eller tannpleier som gjør dette arbeidet hver morgen og kveld. Dette vil spare beboerne for mye ubehag og psykisk belastning, samt at det vil spare samfunnet for store summer gjennom forebygging av skader. Bruk av tannpasta med høyt innhold av Fluorider, for eksempel Duraphat tannpasta (Colgate Palmolive AS, Virum, Danmark), blir å anbefale som et absolutt minstekrav.

For å få dette til kreves det at Den offentlige tannhelsetjenesten allokerer enda mer tannpleieressurser til institusjonspasienter. Det synes lite sannsynlig at DOT vil eller kan gjøre det, gitt at det har vært en underdekning av tannhelsetilbudet til denne gruppen pasienter over lang tid [25]. En alternativ mulighet er å tenke seg at denne delen av tannhelsetilbudet forankres på kommunalt nivå, og blir samkjørt med kommunens øvrige helse- og omsorgstilbud rettet mot de eldre som bor på institusjon [26]. Gevinsten kan være at munnpleie blir integrert med det øvrige pleietilbudet til disse pasientene. Ansvaret for pasientens helse, tannhelse inkludert, blir da overlatt til ett forvaltningsorgan (kommunen) og ikke til to (kommunen og fylkeskommunen). En slik organisering er også helt i tråd med dagens tenkning om at «munnen er en del av kroppen», noe som tilsier at en og samme tilbyder har ansvar for både den generelle pleien til disse pasientene og for munnpleien. Kommunene har i dag ansvar for drift av sykehjemmene. Om de også fikk ansvaret for tannhelsetilbudet til pasientene på sykehjemmene ser de kanskje også nødvendighetene av å ha et tannlegekontor der. På den måten kan pasientene også få et bedre behandlingstilbud enn det de i dag får i Den offentlige tannhelsetjenesten.

Vårt viktigste funn i denne undersøkelsen var, overaskende nok, at forholdene tannhelsearbeiderne arbeidet under var under enhver kritikk. Vanskelige lysforhold og tilgjengelighet, ergonomi og arbeidsstillinger var så gjennomgående utfordrende at vi mener disse forhold gjorde at undersøkelsene ikke muliggjorde forsvarlig diagnostisering av lidelser og funn. Mange av tannhelsearbeiderne uttrykte fortvilelse over undersøkelsesforholdene og at de følte det leit å gå hjem etter en dag der de visste de ikke hadde fått gjort en god jobb (for pasienten).

For mange år siden var karies et problem i den yngre befolkning og skoletannlegekontorer var vanlig på alle barne- og ungdomsskoler (som det het den gang). Disse ble fjernet da karies ikke lenger var et stort problem blant unge og unge voksne. I dag er de orale lidelsene hovedsakelig i sykehjemmene, og vi mener at det nå er riktig å etablere enkle tannlegekontorer på hvert sykehjem av noen størrelse. På den måten kan renhold, undersøkelser og enkle reparasjoner gjennomføres på sykehjemmene uten å måtte transportere beboer til nærmeste tannlegekontor, med det medfører av uro og usikkerhet for beboere som ofte er demente i varierende grad.

Takk

Takk for all dedikasjon, velvilje og utholdenhet til alle de dyktige tannhelsearbeiderne i DOT Akershus som har gjennomført den kliniske delen av denne undersøkelsen. Takk også til Gunnar Rongen som har bistått med statistikk og USIT som har tilrettelagt og hjulpet oss med nettskjemaene og TSD-funksjonen.